UMC GENERALKONFERANSEN - AUDUN WESTAD

figur 1

 

Generalkonferansen - en lett innføring

I. Hva er Generalkonferansen til The United Methodist Church?
Generalkonferansen (heretter omtalt som GK) er det høyeste organet i kirken vi tilhører, The United Methodist Church (heretter omtalt som UMC). UMC har en demokratisk oppbygning fra bunn til topp, og forenklet kan en se dette slik som i figur 1.

*= Begrepet jurisdiksjon brukes kun om konferansen som tilsvarer Sentralkonferanse i USA. Selv om det er det tilsvarende begrepet så rommer det ikke nøyaktig det samme innholdet som en sentralkonferanse, men for enkelhetsskyld lar vi de stå som likeverdige her.

UMC er med andre ord en kirke uten noen øverste leder som kan bestemme hva vi mener. Mange ser på dette på både godt og vondt – for eksempel er demokratiet sjeldent den raskeste prosessen for å få noe gjort.  Samtidig sikrer det at medlemmene til kirken faktisk bestemmer hva vi mener – og hva vi ikke mener.

På GK skal kirken, i grove trekk, finne ut hva den mener, hva den tror på, hvordan budsjettene skal se ut og hvordan den skal organisere seg.  Alt dette skal kirken altså finne ut på ca 14 dager i et convention center i USA[1].

II. Representasjon på Generalkonferansen

Generalkonferansen samles hvert fjerde år, og skal, i henhold til Book of Dicipline (heretter omtalt som BoD), samle mellom 600 og 1000 delegater. Ved GK2012 var tallet så nærme 1000 de klarte å komme med den gjeldende representasjonsutregningsnøkkelen, nemlig 988. Ved GK2016 ble tallet satt til ca 850, og dette var et kompromiss i et forslag om en radikal nedtrapping. Om denne nedtrappingen får fortsette er uvisst, da det avhenger av sammensetning av Commission on the General Conference (heretter omtalt som CGC), rådet som jobber med forberedelsen av GK og som er det organet i henhold til BoD som skal fastsette dette tallet.

Representasjonsutregningsnøkkelen er ikke en enkel sak å forklare det matematiske i, men forenklet sagt så er hver årskonferanse sikret minimum 1 leg og 1 pastoral delegat, og så regnes ekstra mandater ut fra metodistbefolkning i den aktuelle årskonferansen.

Debatten og kritikken som haglet etter at CGC fastsatte dette tallet forut for GK2016 var jeg uforberedt på. Grunnen til det var at kritikken i stor grad gikk ut på manglende forståelse av størrelsesforhold, og ikke på hvor mange som faktisk trengs for å kunne danne en representativ konferanse som er beslutningsdyktig. Prosentmessig er representasjonen tilnærmet lik med 850 mandater som med 988 mandater (+/- 0,3 var maksimal endring i maktforhold), selv om nesten alle opplever å faktisk sende færre delegater i antall. Dette var vanskelig for mange å forstå, da det eneste de hang seg opp i var «Sist GK sendte vi 20 delegater, nå sender vi kun 17![2]». Og selv etter en publiserte prosentvis representasjon ved GK2012 sammenlignet med GK2016 så fortsatte denne kritikken å hagle. Fra konservativ blokk kunne en lese at dette var et liberalt kupp, mens progressive metodister fryktet dette var en nedsabling av de liberale røstene. Sannheten er at det faktisk kun handlet om å spare noen millioner dollar og at en tror 850 metodister kan representere drøyt 12 millioner metodister like godt, om enn ikke bedre, enn som 980 metodister kan gjøre samme jobben.

Det kom også beskyldninger fra de større delegasjonene om at dette var en måte å sikre mer makt til «oss små». La meg gi et eksempel: Norge får, uansett om GK skal samle 1000 eller 600 delegater, kun sende 1 leg og 1 pastoral delegat. Det er også mange årskonferanser som er mye mindre enn den norske, men som stiller med samme antall delegater som oss. Det er altså bare de som sender over minimumsrepresentasjonen som rammes av nedskjæringene. Og for de store konferansene var dette faktumet vanskelig å godta.

Til opplysning så er den totale UMC befolkningen i verden nesten tilsvarende Belgia i befolkningsstørrelse. Til sammenligning har Belgia i sitt parlament 221 folkevalgte representanter. Det er noe å tenke over når en havner i diskusjoner om størrelse på GK.

III. Saksgang

Alle medlemmer av UMC kan sende inn forslag (petitions) til GK. Det at det er såpass åpent gjør at mange tusen forslag kommer inn – mange omhandler gjerne også samme tema. En «petitions manager» vil jobbe seg gjennom hvert eneste forslag som er sendt inn og forbereder dermed sakspapirene til GK. Like og lignende petitions vil bli gruppert, slik at en ikke behandler hvert eneste forslag som omhandler samme ting.

Når alt dette grovarbeidet er gjort og GK faktisk har sakene de skal behandle i sakspapirene, så brytes GK opp fra plenum over til mindre grupper kalt «Legeslativ comitees».  Ved GK2012 var 13 slike komiteer, som jobbet med avgrensede saksområder.[3]

Disse legeslative comitees er igjen brutt opp i mindre grupper, sub-comittees, slik at en faktisk skal komme seg gjennom det arbeidet som står foran en. Disse gruppene varierer litt i størrelse, men den jeg satt i ved forrige GK var på ca 13-15 personer.

Saken går dermed sin gang oppover nivåene til den når fullt plenum. Saker som går gjennom med stort flertall og uten at mindretallet protesterer går over på det som heter «Consent calender» i plenum. Da stemmer en ikke over hver og en, men GK stoler altså på arbeidet som er gjort på nivåene under og stemmer da over alle slike saker samlet. Dette gjør det til en stor utfordring for oss som delegater å ha fullstendig oversikt over hva som faktisk stemmes over til enhver tid, samtidig som det gjør saksbehandlingen smidigere.

Selv om en sak står på «Consent calender» kan den fortsatt tas ut derfra, om en sikrer et viss antall underskrifter og dermed få behandlet en sak ene og alene.  Dette er for øvrig også en god taktikk for å hale ut tiden. Det er nemlig slik at om GK ikke får behandlet alle saker, nei, så blir de også liggende – uten å bli ferdigbehandlet. Jeg skal ikke overdrive og si det er mange som har en slik agenda, men det kommer tydelig frem om du sitter på en sub- eller legeslativ committee med noen som har en slik agenda. Også i plenum er det tydelig.

Dette er altså kort fortalt, uten at alle mulig eventualiteter er beskrevet, saksgangen på GK.  Eller, det er den en skulle like å tro. Første kveld skal vi nemlig bli enige om spillereglene som sier hvordan vi skal behandle saker. I CGC har jeg vært nestleder i Rules committee, og vårt arbeid de siste 4 årene har vært å forbedre nettopp disse spillereglene. Ved GK2012 brukte vi overdrevent mye tid på å bli enige om hvilke spilleregler som gjaldt – og mange av forslagene som ble fremmet av forrige Rules committee ble forkastet. Og mye ligger til rette for at nettopp dette skjer i år også – mye tid brukes på å forkaste forslag vi har jobbet hardt og lenge for å få til.

Spørsmålet er da: Hvorfor forkastes de? Grunnene til det kan være mange: En vil hale ut tiden, en mistenker at «de andre» har en agenda med å få reglene slik eller så, eller en stoler ikke på CGC. Det er sikkert mange andre grunner også, men dette er de vanligste.

Foruten spillereglene vi blir enige om så brukes Roberts Rules of Order[4]. Dette er et sett møteregler som er stort sett ukjent for alle delegater som kommer utenfra USA. På GK følges dette slavisk, tidvis over grensen til det idiotiske, og konsensusarbeid som vi er vant med fra vår egen Årskonferanse finner du ikke på GK. Selv ikke i de minste sub-committees.  Det vil si at om noen kan ta deg på et regelbrudd (du ba om ordet på feil måte, du åpnet ikke innlegget ditt på korrekt måte etc.) så kan du miste din mulighet til å si noe i den runden. Eller det kan gå så langt at en kan få alt arbeidet en har gjort så langt kjent ugyldig og en må starte på nytt. For at dette skal skje så må det ligge noe litt mer alvorlig til grunn enn at du ber om ordet feil, men sett fra norske sosialdemokratiske øyne så trenger ikke grunnen være så fryktelig alvorlig for at dette skjer. Noen av de som deltar på GK vil sitte med boken Roberts Rules of Order, som selvfølgelig ikke er tilgjengelig på alle språk og dermed utgjør et stort demokratisk problem for GK, og vil være det vi på godt norsk kaller «regelryttere», i stedet for å bry seg om den faktiske saken som diskuteres.

Audun Westad, leder MBU Norway


[1] 2024 vil være første gang GK er planlagt utenfor USA. Det er da Filipinene som er foreslått som vertskap.

[2] Dette er en oppkonstruert setning og henviser ikke til en bestemt delegasjon eller en bestemt klage jeg har mottatt.

[3] For full oversikt over hva komiteene het, og hva de jobbet med, se http://www.umc.org/who-we-are/about-the-legislative-process

[4] Det er ikke anledning her til å gå i dybden på hvordan dette fungerer – verken i teori eller praksis – men sjekk ut https://en.wikipedia.org/wiki/Robert%27s_Rules_of_Order for en introduksjon på hva som er hovedprinsippene.

A part of the United Methodist Church, Northern European conference


Editor

Andreas Kjernald, pastor, Norway

CROSSFIRE

One question, two theologians

In this section you will find two Wesleyan theologians doing theology around a certain topic but coming from different perspectives, trying to understand each other but also trying to show what Wesleyan theology actually claims to believe.

Coming soon!